Kåseriet "Levende bygder" av Knut Korsæth
Ordfører! Kjære tilhørere!
Da styrelederen tidlig i vinter ringte og spurte om jeg kunne delta med et
foredrag eller kåseri på årets Bautahaugdag her i Hedalen, virket det
interessant, siden jeg føler at nettopp dette bygdeområdet har betydd en
del både for meg og min familie.
Leirskoleturen
til Sørbekksæter med egen klasse den gangen jeg arbeidet ved Sagene skole
i Oslo, sitter fortsatt godt i minne. Fra tiden vi bodde og arbeidet i
Flå, minnes både Kari og jeg den dramatiske fotballkampen mellom Hedalen
og Flåværingen hvor en av Hedalens spillere fikk pulsårebrudd.
Førstehjelpspakninger og ambulansebilen rett i nærheten var redningen! I den senere tid er minnene mer knyttet til vegutbedringer og skolebygninger.
Gamleordføreren, Kristoffer Storruste, var en god talsmann
for en bedre veg over åsen slik at avstanden fra Hedalen til Bagn ble
kortest og best mulig.
I et møte med formannskapet i Sør Aurdal for noen tid siden, kom jeg i en
bestemt sammenheng til å stille formannskapsmedlemmene noen kanskje
provoserende spørsmål om hva som skal til for at en bygd skal være levende
og ha livets rett.
Hva jeg der sa, husker jeg ikke helt nøyaktig. Derfor har jeg stillet meg
sjøl spørsmålene på ny, og vil i noen setninger dele mine synspunkter med
dere:
For vel 4 år siden holdt jeg et innlegg på Fjellregionkonferansen på
Otta og uttalte den gang bl.a. at "Levende bygder kan også gi levende
fylker",og fulgte op med et ønske om at Regjeringen laget en St.melding
med tittelen:
"Levende bygder, hva forbinder vi med det, og hva vil det koste
storsamfunnet å opprettholde disse bygdene"
Forskeren Tor Selstad ved Høgskolen på Lillehammer utarbeidet for snart 15
år siden 10 teser om vår regionale framtid og oppsummerte sine synspunkter
i følgende 3 punkter:
- Betydningen av teknisk og samfunnsmessig infrastruktur vil
økte - Det vil utvikle seg en helt ny infrastruktur i form av et
høyverdig kommunikasjonsnett - Det vil bli større oppmerksomhet mot utdanning, kulturelle
tradisjoner og bevaring av miljøet.
I dag, 15 år etterpå, må vi innrømme at forskeren fikk rett:
I
kommunestyre , fylkesting og på Stortinget er det fortsatt stor interesse
og kamp om samferdselsmidlene.
En hver med respekt for seg sjøl har sin mobiltelefon, sin hjemme PC og hvor mange TV apparater det er i hvert hjem, er jeg selvsagt ikke klar over, jeg antar at det er opp til flere.
Oppmerksomheten og interessen for stadig bedre undervisningsopplegg,
sosiale tilbud og bevaring av miljøet omkring oss, er også av aktualitet i
dag.
Ja, vi har fått en helt ny servicesektor som enkelte kaller kvartærnæring.
Den kvinnelige andelen som søker høyere utdanning, er sterkt økende. Når
vi i tillegg vet at kvinnene i tillegg til kravet om en utfordrende
arbeidsplass, i langt større gard enn mennene, vektlegger
trivselsaspektet, må kommunene planlegge deretter.
Kvinnene krever gode velferds og kulturtilbud; gode jakt og
fiskemuligheter er ikke lenger gode nok trekkplastre! Her er fantasien god
å ha for kommuneplanleggeme,om den vil benyttes!
Ordføren i Vågå, Rune Øygard, holdt for fire år siden et foredrag om
"Kultur som faktor for attendeflytting''
Han nevnte spesielt at kommunen har rike og stolte tradisjoner å ta vare
på med et aktivt og allsidig organisasjonsliv med mellom 50 og 70 årlige
arrangement fra gammeldans og folkemusikk og andre lokalt utviklet
aktivitetstilbud til VM i paragliding. Visjonen i signalprosjektet er at
kommunen skal framstå som et moderne samfunn bygd på naturrikdom og
kulturtradisjoner.
Kulturdepartementet har gitt Vågå prosjektet status som signalprosjekt og
inngår i departementets kulturpolitiske satsing fram mot år 2005. Når jeg
trekker spesielt dette prosjektet fram her, så er det for å minne om at
andre kommuner kan melde seg på og få tilsvarende muligheter. Sør Aurdal
og ikke minst Hedalen med sine store og rike kulturtradisjoner burde gripe
sjansen.
Det viktigste med slike satsinger er å snu en negativ folketallsutvikling.
Morgendagens innbygger i våre innlandsbygder vil i stadig større grad
spørre etter livskvalitet som en nødvendig forutsetning for å bosette seg
og for å bli boende i disse bygdene. Utfordringene blir derfor å finne
fram til strategier som bygger på de positive kvalitetene som er i
bygdesamfunnet.
Men dette koster naturligvis penger.
Når vi har kommet fram til hva en levende bygd må inneholde, er neste
skritt å beregne hva samfunnet må betale for å opprettholde levende
bygdesamfunn. Da kan våre sentrale politikere bestemme seg for om de er
villige til å betale prisen.
Den vil naturligvis bli høy, og mener politikerne at den blir for høy, må
de også ta konsekvensen og innse at flyttestrømmen mot sentrale strøk bare
øker på. Så ærlige må vi være. Vi kan ikke hindre utarmingen bare med ord.
Inntrykkene fra besøket i Skåbu for noen dager siden var sterke. Innmarka
var hardt nedbeitet av saueflokker. Eierne våger ikke å slippe sauene til
de vanlige beiteområdene på grunn av rovdyrene. Hva slags alternativ har
bygdebefolkningen i disse områdene å se fram til?
"Utkantar kallar dei det, dei som ikkje har vore der! Dei som bur der,
kallar det sin heimstad."
Jeg har uttalt det ved flere anledninger tidligere, og gjentar det gjerne:
"Storsamfunnet må betale, ellers vil bygdene gro igjen."
Våre viktigste allierte i kampen mot den stadige økende sentraliseringen,
er enkeltpersoner som arbeider i ulike media. Får vi disse med oss, vil
mye være vunnet. I motsatt fall, er det som å kjempe mot vindmøller!
La meg så forlate viktige distriktspolitiske spørsmål og få gi uttrykk for
noen synspunkter knyttet til dagens arrangement her i Hedalen.
Flere steder i innlandet har hatt jernutvinning i gammel tid. Vi kjenner
til flere store industrisamfunn bl.a. i fjellet mellom Gausdal og Valdres
hvor myrmalmen var en viktig ressurs. Nå er det omtrent bare arkeologene
som finner sporene etter slike tiltak.
Selma Lagerløf har skrevet kanskje verdens beste geografibok: Nils
Holgersons forunderlige reise.
På
vei nordover med villgjessene kommer vesle Nils (som nå bare er stor som
en tommeltott) ut for en bjørn. Bjørnen vil ha ham til å tenne fyr på et
jernverk fordi jernverket forstyrrer ham.
Jernverket bråker og trekker folk opp i villmarka der malmen finnes. Hvis Nils nekter, vil bjørnen klemme livet av ham. Nils ber om betenkningstid. Mens han ser arbeiderne håndtere biesteren, tømme glødende masse i støpeformer og svinger jernbarrene i valseverket, drømmer han seg helt bort! Hva ville menneskene vært uten jernet?
Jernet som skaffer bonden plog, ljå og kniv, jernet som
fører togene fram og jernet som blir til dampskip? Nils nekter å følge
bjørnens ordre og slipper fra det med livet. Noen tid etterpå blir han
var' en jeger og advarer bjørnen som også unnslipper og bytter dermed liv
for liv!
Den årlige Bautahaugdagen her i Hedalen er et godt eksempel på at dere
forsøker å ta vare på og videreføre gamle tradisjoner tilpasset vår nye
tid. At dere setter mål for videre tiltak er viktig! Målsettingen om å få
til et utstillingshus med illustrasjoner om jernutvinning, vil være et
fint tiltak å samle seg om.
Avsluttende oppsummering:
Som godt er, er det mange som ikke hopper like lett på trender og moter,
men heller vil ta vare på de større sammenhenger. Det har litt med røtter
å gjøre. Vi bør være forpliktet til å vite i det minste litt om dem som
var før oss, hva de har etterlatt seg av tanker, teknikker og tradisjoner.
Hva trodde de på, hva sang de om, hva som gjorde dem oppstemte eller
fryktsomme. Hvis vi vet litt, kan vi tenke oss til mer og vil
forhåpentligvis føle en forpliktelse til å forvalte det vi har fått til
låns. Dette er viktig ikke minst i en tid som krever omstilling,
nytenking, utvikling og framskritt.
Takk for dere ga dere tid til å lytte!
Nettsideansvar:
|
Arne Heimestøl |