Sist oppdatert: 30.03.2018 16:53

Tom grav og liv fylt av glede

 

PÅSKEPREKEN AV PROST CARL PHILIP WEISSER

Matteus 28,1-10

«Kristus er oppstanden!» – Ordene lød på kyrkjebakken etter midnattsmessa natt til første påskedag i Heensåsen kyrkje. Alle svarte: «Ja, han er sannelig oppstanden». Det var det siste alle sa samlet, mens månen lyste, og hele Vang lå der i et gyllent mørke. Under siste salmen gikk vi ut mens vi sang: ”Frykt ikke mer, evig er han med, Troens øye ser det – han gir liv og fred.”

Vi hadde feiret vi oppstandelsestimen – øyeblikket da menneskers innsats rundt Jesus ikke dreide seg om stort annet enn å få noen timers søvn – da var Guds time inne; den dødes grav ble tom og døden ble satt til side.

Av og til er det godt å la tankene følge et spor. Dagens spor er «tomhet».
Midnattsmessa i Heensåsen starter i mørket, kun et lite kors er svakt opplyst framme i koret.

Messa starter med at alle ser inn i mørket og blir minnet om graven. Mørket er fravær av lys og liv. Mørket er tomhet. Tomhet er ofte skremmende. Meningsløshet kan lett følge i kjølvannet, resignasjon, håpløshet.
Hva er vår fremtid når dette liv er ved veis ende? Når døden står for tur?

Forkynneren – en ukjent forfatter av visdomsboka i det gamle testamentet:

«Alt er tomhet, sier forkynneren.
Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen? Slekter går og slekter kommer, men jorden står alltid ved lag.
Jeg så på alt som hender, det som blir gjort under solen.
Se, alt er tomhet og jag etter vind.»

En slags depressiv oppsummering av han som ser alt rundt seg og konkluderer: Alt er tomhet og jag etter vind. Er det noe som har mening?

Vi har mye kunnskap om tomhet!
Å gå tom for krefter - ingen behagelig opplevelse.
En tom bensintank betyr at drivstoffet har tatt slutt; bilen vil stoppe å gå.
En tom bankkonto betyr at det er slutt på pengene; man må slutte å bruke penger.

En tom mage betyr at du ikke har spist på en stund, og om du ikke spiser snart så vil du være i trøbbel.
En tanketom person er det ikke akkurat smigrende å bli omtalt som.

Når vi bruker ordet ”tomt” er det ofte i forbindelse med noe som er negativt, det mangler noe som skulle vært der! Vi vil fylle opp med det som trengs så raskt som mulig. Tomhet er vanligvis noe vi ikke ønsker oss. Ingen ser fram til å bli tom, eller ha ett eller annet som er tomt. Vi ønsker å leve livet fullt ut og vår tilværelse skal være fylt av spennende innhold.

Evangeliet i dag handler om en tomhet som forkynneren fra GT ikke hadde opplevd. Den grav som skulle være fylt av død var ikke det.
Kvinner kom for å stelle den døde i graven. Han var ikke der. Graven var tom for død – men fylt med livgivende ord.

Frykten griper – kvinnene rømmer. Døden kunne de takle, men en tom grav? Ble deres liv enda mer tømt for innhold?

«Se, alt er tomhet og jag etter vind.»

Neppe noe kvinnene kunne samstemme i. I første omgang skremmende, men så en tomhet som var god! Den døde var ikke der – et nytt håp kunne tennes!

Kvinnene som hadde vært grepet av håpløshet og tomhet sprang bort fra graven. Ja – de sprang så ettertrykkelig bort at de glemte graven. Da det var gått noen hundre år og noen kom på at de ville bygge en kirke der graven hadde vært, så var det ingen som visste hvor den egentlig var! Og til dags dato er det pekt ut flere mulige steder i Jerusalem der graven kunne vært – ingen er helt sikre på hvor det var, for noe gravmonument var det ingen av Jesu venner som tenkte på å sette opp. Det hadde jo ingen mening å sette opp en gravstein for en som ikke var død!

For hva skulle de med den tomme grav – når dagene som kom, gav dem møte med den levende Kristus? Framtiden var løftet ut av tomhetens grep! Alt var ikke jag etter vind!

Evangelistene forteller at et forheng hadde revnet da Jesus døde på korset – ikke et hvilket som helst forheng, men det som hang i åpningen inn til det aller helligste i tempelet. Der bare ett menneske – øverstepresten - hadde lov å gå inn en gang i året. Det helligste sted i tempelet – der Gud i særlig grad var.

Det var nok mange som hadde lurt på hva som var der. Tenk at det var et sted der ingen slapp inn! Ikke bilder derfra, ikke noen som fortalte derfra.

En del år etter Jesu død og oppstandelse ble Jerusalem inntatt og tempelet plyndret av den romerske hær.
Da de kom til tempelet og skulle finne ut hva som var innerst der ingen slapp inn ble de veldig forundret: Det var helt tomt. Ikke noen gudebilder – ikke noen kiste eller paktens ark med lovtavler. Ingen gjenstander som fortalte om Gud!

Gud var ikke der – han kunne fanges i bilder eller gjenstander – han kunne ikke stenges inne i et hellig rom. Rommet var tomt! Fortellingen om forhenget som revnet var påminning om at Guds sted var korset og Jesu død.

Det kunne vært naturlig at Guds sted også hadde blitt graven. Men heller ikke det var Guds sted. Forhenget hadde revnet, den forseglede steinen som stengte graven ble fjernet - graven var tom.
Kvinnene sprang fra graven, redde, glade, sikkert temmelig forvirret. Så kommer en mot dem som sier: Vær hilset – vær ikke redde! De ser, hører, forstår at Jesu sted ikke var i en mørk grav - det var i verden blant mennesker.

Gå og fortell! – de gjorde det – først til disiplene, og siden til alle som ville høre på. Nyheten ble ikke begrenset til et svakt minne, noe kvinnene satt og mimret om etter som årene gikk! – fortellingen om den gode tomhet gikk videre og videre – og i dag er det vår tur til å høre om den levende Jesus, og fortelle videre!

I et bryllup var de gått tomme for vin! Også der var tomheten et ypperlig utgangspunkt for å fylle opp! Det ble vin til alle – i overflod - Jesus var der.

Et tegn fra han som ikke bare kan fylle kar med vin, men også mennesker med liv. Død og tomhet er ikke den siste beskrivelse av denne verden. Den tomme grav gir mulighetene for fylte liv med fremtid og håp. Vi er ikke utlevert til tomheten – vi er utlevert til å leve i Guds verden og vi er utfordret til å la oss fylle av tro håp og kjærlighet fra han som satset alt og vant alt!