Sist oppdatert: 14.11.2017 21:35

Mens vi venter på Statsteateret

  ELDOR BRÅTHEN

Statsteaterets prosjekt « Norge 1066- 2066» har kommet fram til år 1950. For de av oss som etter hvert har blitt godt voksne, innebærer dette et ekstra spenningsmoment. Til nå har forestillingene vært morsomme, interessante og tankevekkende kommentarer til noe vi kun har hørt og lest om. Nå stiller vi med helt andre forutsetninger. Statsteaterets unge historiefortellere er inne i ei tid vi har opplevd og kjenner fra virkeligheten.

Jeg er født i 1938. Statsteateret vil med hjelp av glimt fra norsk historie forklare hvordan vi har blitt som vi er, og siden fortellinga om 50-åra er fortellinga om mine tidlige ungdomsår og tida som formet meg og andre i mitt miljø og på min alder, er jeg er veldig spent på hvordan Statsteateret framstiller denne perioden i norsk historie. Noe av det som sjuende episode av Statsteaterets historieframstilling skal handle om, er kald krig, kommunisme og Arbeiderpartiets angst. Jeg antar at det her er tale om angsten for kommunismen, og i så fall er dette en interessant påstand.

Jeg har ikke talla for Sør-Aurdal kommune, og derfor bruker jeg litt valgstatistkk fra min gamle heimkommune, Ådal. Ved de to første kommunevalga etter krigen ble det valgt egne representanter fra hvert av de tre kirkesokna, og det eksisterte tre lister: Arbeiderpartiet, kommunistene og borgerlig fellesliste. I 1947 fikk arbeiderpartilaga i Ådal innvalgt til sammen 14 representanter, kommunistene oppnådde 9, og de borgerlige 5 ( Sum = 28. Loven om at antall kommunestyremedlemmer skulle være et oddetall, kom i 1954. ) Nes sokn valgte i 1947: 2 fra Ap, 4 fra NKP og 2 borgerlige.

Angsten for kommunismen var ikke spesielt stor i mitt oppvekstmiljø, og jeg  tror forklaringa er ganske enkel. For far og bestefar og andre skogsarbeidere var det ikke Josef Stalin som personifiserte kommunismen. Det var Lars og Kristian og andre lokale organisasjonsledere som talte «storkara» midt i mot i ei tid da kampen for organisasjonsretten faktisk innebar en risiko.

Jeg tror den sosiale splittelsen som eksisterte i 30-åra, ble gradvis mindre etter krigen, men den eksisterte. En gang, det må ha vært omkring 1950 og i slutten av april, var jeg med far min en tur, og han kom i prat med en av de mest aktive kommunistene i bygda. Det var varsla dårlig vær 1. mai, og kommunisten kommenterte det: - Å ja, du skal se det blir regn, men 17. mai, når storkara skal feire, da blir det fint.

Jeg kan ikke huske at far sa ham i mot, men jeg husker at vi satte poteter 17. mai. Det ville ha vært utenkelig den 1. , og det var ikke bare fordi 1. mai var for tidlig for potetsetting.

Statsteateret har antakelig rett i sin påstand om at sentrale personer i Det norske Arbeiderparti «fryktet» kommunistpartiet. I alle fall var det om å gjøre å «selge» en slik oppfatning til menige velgere. Hvorfor? Fordi kommunistene var en reell trussel i kampen om de velgerne man først og fremst henvendte seg til. De borgerlige var det ikke.

Når det er sagt, må det vel legges til at Gerhardsen og andre som skremte med kommunismen, til en vis grad hadde rett. « Kommunismen» i Sovjet-Samveldet, og senere i Russland, utviklet seg dessverre til noe annet enn det mange som var unge i 30-året drømte om.

‘Vi venter på Statsteatert, uten Cato denne gangen. Det bør ikke føre til at Hedalen ungdomslag (gratulerer med kulturprisen forresten) blir sittende igjen med usolgte billetter.

Jeg hører til en generasjon som har opplevd 50-åra, og er ekstra nysgjerrig av den grunn. For alle dere som er yngre, kan det være artig, og kanskje nyttig, å få forklart hvorfor vi fossiler blei som vi blei...

Sjåast på Lokalet.