PUS

Pus er vakker, han har lang, gul og hvit pels, store bedende øyne, og er alltid skitten på nesa. I vårløysinga er han skitten på resten av kroppen også. Han er ikke opptatt av hvor han går, og kan spankulere rett inn i stua med fire veldig sølete bein. Han får kjeft fordi han ikke tørker av seg på beina. Matmor må tørke av det verste med tørkepapir, og da blir han sint.

Han lever et ganske slitsomt liv. Hver morgen går han rundt det han betrakter som sitt revir, markerer området sitt, og jager bort fremmede katter som våger å innta området hans.

Hunder går han er lang tur utenom, dvs. når de står i bånd, går han så nær at hunden akkurat ikke når fram når den drar i båndet. Bikkja bjeffer og later som den er barsk. Dumme bikkjer, tenker pus, setter rumpa i været og går overlegent forbi.

Når pus er ferdig med runden sin, er han veldig sliten. Da vil han gjerne ha mat. Den som jobber må ha mat, sier pus.

10 minutter etter at pus har fått mat, vil han ha mat igjen. Og hver gang noen går på kjøkkenet tror han det er for å lage mat til han.
Det skal alltid gå en viss tid mellom hvert måltid, sier matfar, nå må du snart lære deg klokka. Pus gidder ikke lære seg klokka. Er det folk i nærheten, er det håp, tenker pus.

Pus har alltid et alvorlig ansiktsuttrykk, som riktignok viser både irritasjon, tilbedelse og behov for oppmerksomhet. Noen ganger ser han ut som han er lei seg. Men han kan ikke smile. Han kan heller ikke le. Det er et savn, for noen ganger har vi det ganske morsomt. Da kan vi løpe etter hverandre, vi kan leke med kvister og hoppe fra epletrær, dvs. pus hopper.

Pus er ingen kosekatt. Han liker ikke å sitte på fanget, men han liker å ligge i sengene. Der får han ikke ligge, men matfar synes synd på han noen ganger, så da får han lov likevel.
Jeg tror pus liker godt at vi synes synd på han. Han har skjønt at det innebærer noen rettigheter. Rettighetene består nesten alltid av tilgang til seng og mat.

Pus er ikke opptatt av statussymboler, men han er opptatt av gode biler. Det verste pus vet, er å kjøre bil, men han vet forskjellen på en dyr bil og en billig bil. I den billige blir han alltid kvalm. Da synes alle synd på han.
Jeg lider meg gjennom det, tenker pus, det vanker alltid noe godt i andre enden.

Pus er en mesterjeger. Han jakter på alt som rører seg. Sommeren, med alt som flyr i lufta og på bakken, er en travel tid. Når det er tid for musefangst, halvspiser han dem, og drar resten stolt inn i huset.
Det morsomste pus ve, er barnebarnbein som løper fort bortover. Da hopper han etter for å forsøke å fange dem. Og når pus fanger, da er alle klørne ute. Det blir mye hyl og sinte mennesker av dette. Pus skjønner ikke hvorfor menneskene blir sinte når han løper etter barnbarnbein og ikke når han løper etter snøkrystaller eller høstlauv. Pus synes at menneskene er inkonsekvente.

Pus er relativt tolerant overfor andre dyr. En gang møtte han en rev. Pus satte seg på en stubbe og så interessert på reven. Reven syntes pus var veldig skummel; han hylte så vi hørte det lang veg. Pus så forbløffa på reven, og skjønte ikke hvorfor han oppførte seg så rart.

En gang rulla pus seg i peisen. Vi trodde plutselig vi hadde fått en svart katt. Det ble dusjing uten at det hjalp, så matmor måtte i dyrebutikken og kjøpe sjampo. Det hjalp, men matmor hadde glemt at etter sjampo må håret ha balsam. Resultatet var tugger over hele kroppen. Matmor måtte gå til innkjøp av en spesiell saks, og klipte tugger i et halvt år etterpå. Pus var ikke blid på oss på lenge. Han har ikke rulla seg i peisen etter dette.
Hva pus heter?

Han kom til oss en jul. Derfor heter han Julius.