 |
Omforlatels'
GUNVOR
HEIENE
Nylig har jeg fått høre at
det snakkes i bygda vår om ”Den harde kjerne” av kirkegjengere som ”tror
de er så mye bedre enn alle andre”. Disse stenger andre som kunne ønske
å gå i kirken, ute fra å gå ved å møte dem med blikk som spør: ”Hva i
all verden gjør du her?”
”Du hører til den harde kjerne” fikk jeg høre. Jeg ble veldig lei meg da
jeg hørte dette og har grublet på: Hva har jeg gjort, og hva slags
menneske er jeg som stenger andre fra å komme til kirken? Det er
fryktelig å tenke på. Jeg vil jo ikke være slik!! Jeg ønsker tvert imot
at kirken skulle fylles av alle slags mennesker til hver eneste
gudstjeneste. Så hva er det som har gått så galt? Ligger det kanskje noe
gammelt grums til grunn for dette?
I mitt oppvekstmiljø var det et skarpt skille mellom kristne og ikke
kristne i denne bygda. Pietismens tankegods om himmel og helvete ble
levende forkynt i kirke og bedehus. Skillet gikk på om du hadde bekjent
din gudstro offentlig eller ikke og hvilke følger det fikk for
livsførselen. Det var for eksempel synd å bruke sminke, gå på kino og
danse.
Da jeg var i tenåra og tidlig voksen alder, var jeg ganske skråsikker på
hva som var rett og galt både for meg selv og andre. Jeg var ivrig etter
å få andre til å mene og tro det samme som meg, - for ivrig mange
ganger, men jeg skjønte det ikke da. Det er en innsikt som har seget
gradvis inn gjennom mange år. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt 50 års
livserfaring da jeg fikk barn som 20-åring og begynte å jobbe som lærer!
Da kunne sikkert mange ufornuftige ord og handlinger vært unngått.
Hva kan jeg gjøre med dette nå? Jeg kan bare si: Omforlatels’ til de jeg
har såret i min iver etter å ”forbedre verden”.
Etter hvert har jeg begynt å regne alle som kristne inntil de evt. sjøl
sier at de ikke er det. Det står ikke til oss mennesker å dømme hvem som
kommer til himmelen og hvem som går fortapt. Og hva er fortapelsen? Ikke
er jeg sikker på det heller lenger, men måtte Gud fri og bevare meg fra
å gå fortapt! Jeg har syndet mot Gud og mennesker og fortjener ikke å
komme til himmelen. Mitt eneste håp ligger i at Gud har elsket verden så
høyt ”at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på han,
ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh. 3,16)