En traktor til besvær!

MAGNE RUUD

Jeg er eier av en 42 år gammel traktor, av merket Ferguson 35. Far min hadde tenkt å bytte den inn da han kjøpte ny  i 1980, man han syntes han fikk for dårlig betalt, og valgte å beholde den. I bruk har traktoren vært, og det bar den preg av.

35’n er lett og smidig. Utmerket medarbeider når poteter skal settes og tas opp.  Med vinsj er det en enkel sak å hente ut ved og vindfall fra skogen på sommertid.  Med det andre beistet av en moderne traktor er det umulig å sno seg rundt granlegger og steiner.

I fjor sommer begynte clutchen å svikte.  Jeg hadde valget mellom å reparere, selge skrotet, eller bare sette 35’n uvirksom på låven.

Valget falt på å reparere. Økonom som jeg er, syntes jeg det var verdt å koste på 3000 kroner, for å sikre bruksverdien.

Når den allikevel var skrudd fra hverandre, tenkte jeg at kanskje burde jeg kjøpe litt lakk, og fikse noen flekker her og der.  En tur hos forhandleren fikk meg på andre tanker. En aerosolboks med noen centiliters innhold kostet 98 kroner.  Med en slik pris ville tusenlappene flagre fort.  Jeg ringte min venn Andre i Polen. Han skulle uansett komme om fjorten dager, så kanskje det var billigere i Polen. Andre er utdannet både i motorteknikk og i karosseri-arbeider. Han ville sjekke opp både fargekoder og nødvendig tilbehør.

Vel framme i Hedalen bar han to smekkfulle pappesker ut av bilen. Jeg forsto ikke en døyt av hva allting var, men ble etter hvert grundig innført i polske ord for grunning,  lakk, tynner, rensepasta, herder, rustbinder, og jeg vet ikke hva alt skulle brukes til.  Jeg tenkte med gru på regninga.  Men, omgjort i norske kroner beløp hele stasen seg til vel 1100 kroner.  Det var jo ekstremt billig, sammenlignet meg hva jeg erfarte hos traktorforhandleren.

Etter en tur hos Einar, hvor hele skyssen fikk en medfart med kaustisk soda og 80 graders vann i en 170 bars høytrykksdyse, var det verken møkk eller lakk tilbake.  Selv viftereima og ledningsnettet sa takk for seg etter en slik medfart.  Selv så jeg ut som Feier Olsen da arbeidet omsider var unnagjort. Det som imidlertid kom fram, var bulker og tendenser til rust.  42 år er en bra alder, og det er vel ved den alderen vi mennesker også begynner å få rynker og skavanker.

Gjort var gjort, og jeg fikk gjøre det beste ut av det!

For min venn Andre har ordet tid en annen betydning enn for meg.  For meg har tida en ubehagelig tendens til  bare å gå.  For Andre er tid noe som kommer.

Andre skrapte, børstet, banket, primet, sparklet,- dag etter dag.  Han var tydelig fornøyd med resultatet etter en 3 dagers jobb, hvor panseret igjen så ut som et panser, og ikke som et skrukkete lommetørkle.  Slik forløp dagene, hvor del etter del ble reformert.

I mellomtida var garasjen gjort om til en kuvøse, der alle ytterveggene og taket  var dekket med plastfolie.  Noe motvillig måtte Oddruns bil stå parkert på fri gard.

Iført utstyr som minnet om det fremste forskermiljø, med hvit overall, maske og hansker gikk Andre til verket, og blandet maling, tynner og herder. Røde og gråe skyer veltet snart ut av den åpne garasjedøra.

Del etter  del fremsto som nye, og etter en halv time i gasskammeret kunne fragmentene bringes ut på paller på plenen, for videre herding. 

Summert opp, gikk det vel 100 arbeidstimer. Men du verden for et resultat. Det er  ikke store forskjellen på hvordan den ser ut i dag, og hvordan den så ut da den ruslet ut av samlebåndet i England for 42 år siden,

Men så kom ettertanken.  Hva gjør jeg nå?  Jeg hadde ment å få en renovert brukstraktor.  Det jeg fikk var et samleobjekt som bør pakkes ned med presenning, og tas fram hver 17. mai.

Hva skal jeg nå gjøre i potetgravsten?  Hvordan skal jeg nå få hentet ut vindfall?

Det er ikke usannsynlig at jeg må  kjøpe en annen brukstraktor. 

Da kan jeg vel selge Ferguson sier du?  Aldri i livet! 

Det er ikke alltid at hensikten helliger midlet, enn skjønt jeg er redd for at familiemedlemmene vil hevde akkurat det.