Hvordan tar vi imot våre innflyttere?

ELLING FEKJÆR

Hedalen har gjennom alle tider hatt en viss bevegelse i befolkningen – noen har flyttet ut og andre har flyttet inn i bygda. Mang en hedøl har reist ut for å ta utdanning, få jobb og kanskje finne sin livsledsager, for så å kommet tilbake. Andre flytter til bygda fordi de har fått jobb.. En del har bosatt seg i Hedalen av andre grunner.

De gamle sa: ” En er ikke hedøl før i annet slektsledd”. Er denne holdningen eller påstanden gjeldende også i 2005? Jeg har hørt mang en uttalelse fra innflyttere som har arbeidet ved Fekjær si: ” Det er ikke enkelt å flytte til Hedalen – tilpasse seg bygda, bli kjent med bygdefolket, føle seg akseptert og integrert. ”Dette sier folk som jeg føler virkelig har forsøkt å ta del i bygdemiljøet. For meg tok det mange år å forstå dette. Hedalen har jo alle tenkelige lag og foreninger som er åpne for nye medlemmer.

Når jeg går dypere inn i uttalelsene forstår jeg og erkjenner at vi har vår kultur, tradisjoner, våre skikker og normer, våre måter å tenke på og handle ut fra. Vi kan være redde for at noen innflyttere kommer og bryter inn i vår væremåte, vår kultur, vårt syn på ting, tilfører oss noe nytt som kanskje utfordrer vårt syn på livet. Forandring er ofte smertefullt og spesielt dersom en mener at en ikke trenger å forandre seg.

Hedalen trenger mer folk – som de fleste bygder i Norge. Det kan være vanskelig å skaffe arbeidskraft, tjenestetilbudene trenger flere kunder for å ha livets rett eller ekspandere, skolen har plass til flere elever, lag og foreninger trenger flere medlemmer, grenda eller garden trenger lys i vinduene. Folketallet må etter min mening opp for at Hedalen skal bli en virkelig livskraftig bygd. Dette er noe av kjernen i grunnlaget for at kommunen og bygda ble tildelt Småsamfunnsprosjektet. Det skjer forgubbing, flere dør enn barn blir født. Vi er helt avhengige av innflytting.

Skal folk flytte til bygda vår, trives, slå røtter og bli boende her, må hver og en av oss gå inn i oss selv og tenke over hvordan vi tar i mot våre nye sambygdinger. Det være seg om det er sykepleieren eller sosionomen ved Fekjær, læreren ved skolen, presten i bygda, brukere av Mystic Mountain, regnskapsføreren ved Kontorparken eller en som har funnet sin livsledsager ute og er kommet tilbake. Er vi barnefødte og inngrodde hedøler villige til å slippe innflytterne innpå oss? Ønsker vi virkelig å bli kjent med våre nye sambygdinger og kanskje lære noe nytt – utvikle oss? Eller er dette for truende?

Jeg har gjennom mange år hatt mange fine og nyttige samtaler med den innflyttede læreren , presten , venner av Mystic Mountain, legen, den nye livsledsageren som har flyttet til Hedalen og andre innflyttere..

Jeg er kommet til den erkjennelse at jeg må bli flinkere til å lytte, tollerere, akseptere, inkludere og være glad for at innflytteren tilfører meg nye dimensjoner i livet mitt. Jeg har ansvar for og plikt til å sortere det jeg mottar, men du verden hvor heldig jeg er som er blitt kjent med mange av mine nye sambygdinger. Mitt håp og tro er at de vil trives, slå røtter og raskt føle seg som ”ekte” hedøl. Bygda trenger folk, utvikling, fornyelse og derfor ønsker jeg velkommen til hver og en innflytter.

Mitt håp og tro er at våre nye sambygdinger til tross for ofte krevende integreringsprosesser, finner fram til alle de gode kvalitetene hedalskulturen har. Det er bare gjennom gjensidig respekt og forståelse mellom ”gamle og nye hedøler” at bygda kan utvikle seg i en retning som gjør den livskraftig også i framtida.